Forsøke, feile, forsøke igjen

Det har gått 6 måneder siden jeg flyttet hjemmefra. Pakket 19 år av livet mitt i pappesker fra IKEA, og kjørte 9 timer til en by hvor jeg ikke kjente noen. For å studere noe som ikke en gang var øverst på søknadslisten min, men lå helt nede på 4. plass. Jeg forlot det kjente, det trygge, og så meg aldri tilbake. Det er nok en ganske vanlig prosess som de fleste går igjennom, med mindre du er av typen som bor i kjelleren til mor helt til du er 30. Men selv om det skjer med de aller fleste, er det en virkelighetsorientering som er forferdelig skremmende. Først når du får det på avstand, at du ser hvor mye det forandrer deg som person. Hvordan prioriteringene dine, målene dine, drømmene dine, alt du trodde du visste om deg selv, kan forandres uten at du selv merker det. Du skulle gjøre alt. Oppleve verden. Bli den ingen andre var. Hva skjedde? 

Det er gått 6 måneder siden jeg flyttet hjemmefra. Jeg har villet skrive lenge, men ordene har ikke kommet. Jeg prøvde å ta bilder, men manglet en mening, inspirasjon. Men jeg klarer ikke være stille lengre. Selv om ordene ikke har noen sammenheng, noen mening, og mest sannsynlig aldri kommer til å bli offentliggjort, så er jeg likevel nødt til å prøve. Forsøke, feile, forsøke igjen. For selv om ikke ordene kommer til å føles rett, må de ut. Jeg må få orden på livet mitt, få hjernen min til å slutte å mase så jævlig. 

Forholdet mellom hjernen min og resten av kroppen er litt slik for øyeblikket.

Jeg tror nok mange nye studenter kjenner seg igjen i følelsen av å ha tatt seg vann over hodet. Mye vann. Med skylapper foran øynene sier man ja til alt, er engasjert, og sitter igjen utbrent og utslitt. Og hva har du egentlig fått igjen for det? Alle sier det skal være den beste tiden av livet ditt. At jeg fortsatt er ung, og har mange år foran meg på å gjøre alt jeg vil gjøre. Men når kroppen ikke orker alt som hjernen vil, alt som forventes fra folk rundt meg, er det vanskelig å holde seg positiv. For hvis det å ligge i senga hele dagen i pysjen, med lite lyst til å gjøre noe annet enn å sove, kommer til å være høydepunktet i mitt liv, så er det bare å takke for seg og kaste inn håndkleet allerede nå. 

Jeg vil ikke ha noe sympati. Jeg vil ikke ha forståelse, eller medlidenhet. Alt jeg vil ha, er lov og respekt til å fikse mine egne problemer, alene. 

Fit is the new skinny.

Today I ran a little longer, lifted a little heavier, pushed myself a little harder. So that tomorrow I can do what others can only dream of, be the girl who others wish they were, live the life I dream of. "I can't" is no longer a part of my vocabulary, it doesn't excist anymore. Because once you start going, there's never a good enough reaon to quit.


Let's go.

Klagebrev til samfunnet (og hvem som ellers måtte høre på)

Livet er hardt. Jeg er født i et av verdens rikeste land, og klager over 19 blå og særemne. Hurra for curling-generasjonen! Jeg er glad jeg er ungdom i dag, og ikke for 50 år siden. Alt var ikke bedre før, slik de prøver å påstå. Untatt barne-TV. Har dere sett hva slags ræl de fôrer ungene med i dag? Nok til å få Egner til å vri seg i grava. Mens vi snakker om han kan det være greit å nevne at kritikk av ting jeg liker er greit, så lenge det er saklig argumentert for. Usaklig kritikk av barndommen min er ikke greit. Så når det kommer noen og sier at alt min oppdragelse er bygget på skal gravlegges fordi det ikke er politisk korrekt, blir jeg sinna. Makan til ignoranse skal man lete lenge etter. Selvsagt, etter 50 år med "Folk og Røvere i Kardemommeby" har Norge blitt en nasjon hvor vi stjeler kvinnfolk som ligger og sover i hengekøyer for å få dem til å vaske og stelle for oss. Ja. Akkurat ja. Det at jeg er et tvista mennesket med en hjerne som sjeldent fungerer skal ikke Egner ha æren for.

(Ja, jeg hiver meg inn i debatten, flere uker for seint. Ikke ser jeg noe problem ved det heller.)

Ellers sliter jeg med historie-lekser, fyikk-, kjemi- og matte-prøve, 10-siders fordypningsemne på nobelprisforfattere i litteratur og en 10-siders historieoppgave som fordyper seg i hverdagslivet i Norge på 1950-tallet. Alt det er vel den eneste grunnen til at jeg blogger i dag, for å utsette skjebnen min enda litt til.

 Livet er hardt.

Sov godt, Joakim

Kjære Joakim.

Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte. Ord blir fattige, det finnes ikke noe man kan si som passer til en slik situasjon, det er bare så ufattelig. Du er ikke lenger blant oss. Du har etterlatt oss med alle de tunge spørsmålene, uten noen svar.

Det er et kaos av følelser. Uendelig sorg, smerte, men også sinne. Sinne på alle som spør hvordan istedet for hvorfor. Sinne på helsevesenet som ikke fanget deg opp da du prøvde tidligere. Sinne på megselv for å ikke ha spurt hvordan det gikk med deg, selv etter at jeg så at du forandret deg. Og tilsutt, sinne og flauhet over megselv som føler dette sinnet. Det er ikke en jævla dritt jeg får gjort med det, sinne er en helt tåpelig følelse, og det er ingen jeg kan rette det mot.

Hva gjør man? Livet går jo videre, jorda har ikke sluttet å snurre. Men når jeg ligger her i senga og stirrer i taker skjønner jeg ikke hva jeg skal finne på. Alt blir liksom så meningsløst. Du inspirerte så mange, Joakim, og når jeg blir stor vil jeg bli som deg. Alltid positiv. Alltid med en løsning. Alttid med et ønske om det beste for alle andre.

Jeg håper du ser på oss ned fra himmelen, og ser hvor mange du har etterlatt i sorgen. Jeg håper du ser ned på oss, og tenker at du er stolte av oss, hvordan vi har utviklet oss som mennesker. For jeg vil gjøre deg stolt Joakim, jeg SKAL gjøre deg stolt.

Sov godt, Joakim.


Skulle ønske du fortsatt var her.

Teknologien overtar.

Jeg har konvertert til den mørke siden og skaffet meg iPhone. Jeg er alt for klumsete til å eie et så dyrt leketøy, men vi har allerede et hat/elsk-forhold som jeg håper kommer til å vare lenge. Jeg har forøvrig ikke tenkt til å la dette forandre meg tilen apple-geek (selv om vi nå har både en iPhone og en iPad i huset), og er fortsatt fast bestemt på at android og apple har like mange suverene sider og mangler. Lenge leve teknologien!

Love, piece and chocolate.

Land of the free.

Ja, det er lenge siden sist. Jeg forventer ikke at noen har savnet meg nevneverdig, men hvis du har, vil du sannsynligvis bli skuffet over dette innlegget. Unnskyld. Siden sist har jeg vært på en ukes ferie i Albania med koselige jenter, hvor vi snudde Sarande opp ned og fant på nok kødd til å skrive en liten bok.

Så pakket jeg om kofferten og dro til USA. Alene. For å tilbringe 6 uker med mennesker jeg aldri før hadde møtt. Nervøs? En smule. Jeg har vært her i 2 uker nå, og språket mitt er helt ødelagt. Engelsken har tatt over norsken, men i huet går det konstant i to språk. Med jevne mellomrom blander tyskeren seg inn også.

Ellers har jeg det kanon. Jeg nyter dagene, lærer nye ting hver dag, og har opplevd ting som vil være med meg for resten av livet. Jeg føler en tilhørighet jeg aldri kunne ha forestilt meg at jeg skulle finne på andre siden av jorden. Lysten til å oppdage verden, nysgjerrigheten til livet er blitt vekket igjen. Jeg har vært ekstremt heldig som har fått denne muligheten, og jeg nyter hvert sekund her borte. Jeg håper dere hjemme savner meg, tenker litt på meg med jevne mellomrom, og så er jeg tilbake om en måned :)

Jeanne & Jeff (vertsforeldre), Jean-Francois (Belgia), meg og Renata (Ungarn)

Kisses.

Kjærlighet til Livet.

Folk som kjenner meg vet at jeg ikke er noen stor fan av unger. Jeg synes de er skumle, uberegnelige, onde og snørrete. I en alder av 17 klarer jeg ikke å se for meg at jeg noen gang i fremtiden skal få mine egne barn. Jeg har venner som har planlagt navn og øyenfarge allerede, og som gleder seg så mye til å bli mor at de glemmer å puste når de snakker om det. For meg er det helt vilt. Hvorfor dette hastverket med å vokse opp? Hva gjør deg så sikker på at du, noen gang i fremtiden, kommer til å være i stand til å ta deg av et menneskeliv. Er du villig til å ofre 18 år for noen andre enn deg selv?

Men la oss nå si at du blir 25, du har stabil inntekt, og en mann du synes er rimelig OK. Du blir gravid, men ultralyden viser at noe ikke stemmer. Barnet har Downs. Hva hadde du gjort? Veldig mange blir hvite riddere, og sier at de selvfølgelig kommer til å beholde barnet om de finner det ut tidlig at fosteret er psykisk utviklingshemmet. Men hvorfor fødes det da så få med Downs i Danmark, hvor det er tillatt med tidligere ultralyd enn i Norge?

Photo: www.scrapetv.com

For meg er det helt utenkelig at noen kan gjøre noe slikt, aldri gi det en sjanse. Fordi barnet ikke blir som majoriteten. Fordi det blir motgang. I mitt hue blir det motgang samma søren om ungen er såkalt "frisk" eller ikke. Når du først skal ofre så mye av livet ditt, hvorfor kan du ikke ofre litt til? Det er denne tankerekka som har ført til at jeg ønsker meg et barn med en psykisk utviklingshemning. Fordi det er kjærlighet. Ikke slik kjærlighet som du ser på film, hvor to vakre mennesker ser på hverandre i 90 minutter før de blir sammen. Nei, ekte kjærlighet. Helt uten grenser.

Jeg skaffer meg heller en hund enn en unge, mye fordi jeg er usikker på hvor bra den hadde hatt det med en alvorlig forvirra og distré mor (hvis du har sett "About a Boy" veit du hva jeg snakker om). Men hvis jeg først, mot alle odds, får et avkom, håper jeg det blir en med en evne til å tilgi.

Love.